Lyden som aldri forsvant
Det finnes minner som aldri slipper taket. For noen er det lukten av
nyslått gress eller lyden av et damplokomotiv langt borte. For meg er
det lyden og lukten av topp-trimmede totaktere på full gass.
Tidlig på 70-tallet, når vindretningen over Skuidalen var gunstig, det vil si litt svak
nordavind, kunne lyden fra motocrossbanen høres
helt hjem i hagen min. En hel flokk med trimmede totaktere som brølte
seg gjennom girene. Jeg kjente lukten i nesen også, av bensin og brent
totaktsolje, men det var nok bare minnet som spilte meg et puss når jeg
hørte lyden.
Så, plutselig, et helt annet toneleie. En dyp, tung buldring som rullet
gjennom landskapet. Det var sidevogncross, ofte med en stor Hedlund-motor.
For en motorinteressert tenåring satte slike
inntrykk spor som skulle vare
livet ut.
Da motocross kom til bygda
Motocross opplevde en eksplosiv vekst i Norge rundt 1970. Nye baner
dukket opp over hele landet, og stadig flere ungdommer lot seg fascinere
av de letteste og raskeste motorsyklene som kunne oppdrives.
I Bærum fikk sporten et naturlig samlingspunkt i 1969 da gårdbruker Arne
Enger stilte grunn til disposisjon ved Isi gård. Her bygde ildsjeler fra
NMK Asker og Bærum opp det som raskt skulle bli en av landets viktigste
motocrossarenaer. Banen lå i Hesthagen mellom Isielva og Engebråtan.
På få år ble Isi et kjent navn langt utenfor kommunegrensene.
Norgeseliten kom hit. Landskamper og VM-runder ble arrangert. Publikum strømmet til.
For ungdommene som vokste opp i nærheten var dette bedre enn fjernsyn.
Totaktere i flokk
På startstreken sto maskinene som skulle definere en generasjon.
Svenske Husqvarna, Monark og Crescent. Tsjekkiske CZ. Spanske Bultaco og
Montesa. Og sist men ikke minst norske Tempo Cross. Og etter hvert også
de nye japanske utfordrerne fra Yamaha, Suzuki og Honda.
Det var en tid da 125-klassen var i ferd med å revolusjonere motocrossen.
De små syklene var lette, hissige og relativt rimelige. For mange unge
førere ble de inngangsporten til sporten.
For dem som bare sto på utsiden og lyttet, var det lydbildet som gjorde
størst inntrykk.
Det er lett å forstå.
For mange veteranentusiaster sitter lyd og luktminnene sterkere enn
bildene.
– Jeg hørte lyden av totaktere i flokk helt hjem i hagen. Noen ganger
avløst av den dype brummingen fra en
Hedlund-motor - Det satte dype og varige
spor.
Inspirert av de store gutta
Når man er fjorten år gammel og bor i nærheten av en motocrossbane,
skjer det gjerne noe. Man begynner å drømme. Og man begynner å bygge.
For meg startet eventyret med en gammel Zündapp Raufoss fra 1950-tallet.
En beskjeden moped etter dagens målestokk, men med uante muligheter for
en kreativ tenåring.
Sykkelen ble demontert, lettet og bygget om. De tunge originale
skjermene forsvant. Alt annet unødvendig forsvant samme veien.
En kort aluminiumsskjerm kom på plass. Utvekslingen ble endret. Motoren
ble trimmet. Bakdemperne ble flyttet fram til gaffelen, mens nye og
stivere bakdempere ble hentet fra storebrorens Jawa-prosjekt.
Det meste av arbeidet ble utført på låven hjemme. Noe av det mekaniske
arbeid ble gjort i kjellerverkstedet til naboen
Høyteknologi med fil og kork
Dagens ungdom klikker hjem kinesiske trimdeler på internett. På
begynnelsen av 1970-tallet fungerte ting litt annerledes.
Porting ble utført med fil. Finjustering med smergelpapir. Og de siste
hestekreftene ble jaktet fram med hjemmelagde løsninger, kork og kreativ
mekanikk.
«Trimmingen ble i all hovedsak utført med fil, smergelpapir og
kork i kjellerverkstedet til naboen»
Resultatet var imponerende. Den lille Zündapp’en leverte etter hvert
anslagsvis fire til fem hestekrefter som er betydelig mer enn fabrikkens
beskjedne spesifikasjoner.
Motorene holdt riktignok ikke evig men det var heller ikke meningen.
Bjørkelunden Grand Prix
Testbanen var ikke en offisiell motocrossbane. Den het Bjørkelunden.
Her møttes kameratgjengen med sine høyst forskjellige kjøretøy. En nabo
stilte med en tøff Tempo Arrow. Storebror kom med sin Vespa 150.
Og jeg prøvde meg med min ombygde Zündapp.
At Vespaen ble brukt til hopping over kuler og dumper, sier kanskje det
meste om tidens mangel på bekymringer. Sikkerhetsutstyr var begrenset –
eller egentlig stort sett helt fraværende!
Fantasien var desto større!
Fire år med full gass
Fra 14-årsalderen og frem til 18-årsdagen var Zündapp’en en fast
følgesvenn ved siden av diverse andre totaktere. De ble skrudd på, trimmet, ødelagt, motor ble byttet,
reparert og kjørt hardt igjen. Gang på gang.
Helt til interessen flyttet seg over på fire hjul. Først en
Ford Anglia som jeg arvet etter bestefar. Kort tid etter ble en Mini med defekt
motor dratt inn på
gårdsplassen.
Og dermed var det i gang igjen, men det er en annen historie.
Den gamle Zündapp’en ble fullstendig uinteressant og slengt bak låven.
Historien gjentok seg
Mange slike hjemmebygde crossere havnet til slutt i en haug bak låven og
avsluttet livet der.
Men ikke denne.
En tid senere ble den gravd fram igjen av en annen
fjortenåring. Historien forteller ikke hva som skjedde videre, men det
er ikke vanskelig å forestille seg fortsettelsen.
Kanskje ble det nye runder med fil og smergelpapir. Kanskje fikk den
nye hjemmelagde løsninger. Kanskje hoppet den over de samme dumpene
som tidligere.
Historien gjentok seg sannsynligvis, slik gode historier gjerne gjør.
Noen samler på
veteraner - andre samler på minner.
De heldigste har begge deler.
Drømmen lever videre gjennom denne Husqvarna'en for gatebruk
Linker og bilder:
 H. Göranson |
 SAAB 93b |
-JHG-